Skolen utestenger meg

«Er ikke jeg verdt like mye som deg, fordi du har bein og jeg ikke?» Dette spørsmålet ble stilt av en elev på Stovner skole. Hun som sa det heter Marte og er det samfunnet kaller unormal. Jeg synes det er så urettferdig at bare fordi man er handikappet så er man ikke inkludert. Når man er ungdom, er alt så skjørt. Usikre og små sjeler som prøver å finne sin plass i samfunnet.

Når vi snakker om diskriminering snakker vi ofte om at kvinner blir mindre verdsatt enn menn. Vi glemmer de som ikke har bein eller armer, de som ble født «unormale». Jeg skal ikke skrive en tekst om hvor urettferdig det er at jeg ikke kan løpe, spille fotball eller bli gravid. Jeg skal skrive om hvordan samfunnet og skolen stenger oss ute fordi de er så late.

Bjøråsen skole. Fantastisk skole, ikke sant? Unge kule lærere, vi får frokost hver morgen fra 08.00 til 09.00, osv. Vi kom på TV fordi vi hadde frokost hver morgen. «Det hjalp meg veldig med karakterene mine og helsen min.» Det var det flere elever som sa. Bjøråsen skole er en skole som sier at de er inkluderende. Det er helt feil, Bjøråsen skole er ikke inkluderende. Bjøråsen skole er en skole hvor du har det kjempebra når du er det vi kaller normal. Vi andre som sliter fysisk og til og med kanskje psykisk blir utestengt.

La oss snakke om gymtimene. Gymtimen starter med at vi skal løpe, jeg kan ikke løpe. Det læreren gjør da er å be meg se på, istedenfor å snakke med meg om hva jeg kan gjøre sammen med de andre i gymtimene. Lærere syntes at det er så mye lettere å sende en elev bort enn å hjelpe. Jeg har prøvd å gjøre noe med dette, men det er så vanskelig.

Læreren ser på meg oppgitt og sier, «vel da kan du vel gå hjem og finne ut av hva du kan gjøre i gymtimene». Det er faktisk ikke min jobb å gjøre lærerens jobb. Jeg kan godt hjelpe til med å finne det ut, og det er jeg sikker på at hvem som helst hadde gjort. Det er en forskjell på å hjelpe læreren med å finne ut hva du kan gjøre og gjøre det for han eller hun.

Det å bli utestengt så lenge gjør noe med din mentale psyke. Jeg sitter med en ball i brystet fordi ingen bryr seg om meg. Det virker som at jeg bare er søppel, og at skolen er lei av å ha meg her. Jeg blir bare en plage. Jeg skjønner faktisk at jeg ikke kan gjøre det alle andre kan. Kroppen min funker ikke optimalt, men hvorfor vil ikke skolen gjøre noe for å hjelpe meg?

I høstferien er skolen et åpent sted der man kan lage skoleavis og gjøre aktive ting. Jeg meldte meg på aktivitet. Jeg kunne ikke være der fordi skolen hadde glemt meg igjen. De hadde bare laget et program for de normale. Så derfor måtte jeg være med på å skrive skoleavis. Det går helt fint, jeg liker å skrive, så det går bra.

Plutselig begynte jeg å tenke på de neste ungdommene som kommer til å starte på Bjøråsen skole. Hvis noen av dem har et handikap så kommer de til å bli utestengt akkurat som meg. Bare fordi at noen har et handikap betyr ikke det at de ikke vil være aktive. Bjøråsen skole er så late at de ikke gidder, rett og slett. Bjøråsen skole ofrer ikke en tanke for de som blir utestengt, hvis de hadde brydd seg hadde de gjort noe med det.

Jeg har holdt kjeft så lenge om dette, men nå er det faktisk nok. Jeg er lei av å bli tråkket på og utestengt. Jeg har et handikap og det er en del av meg. En del av mitt liv. Jeg orker og vil ikke bli diskriminert av dere mer.