Vi holdt hender – nå holder vi avstand

For oss ungdommer i dag, er dette en tid i livet vi aldri kommer til å få tilbake. Tiden i livet vårt ble plutselig satt på vent. Det er dager av livet vårt som blir til uker, måneder, til år hvor vi vil fortsatt være påminnet om å holde en meters avstand. Var det dette tenåringslivet jeg så for meg da jeg var seks år gammel?

Korona viruset har tatt tusenvis av liv rundt over hele verden, og livene som vi aldri vil få tilbake. Smilene blir ikke lenger sett. Ingen vil se at vi smiler lenger. Alle vil se at vi har på munnbind og holder oss så langt unna hverandre som mulig. «Hvorfor tar du meg i hånden? Jeg vil ikke få korona», hører jeg vennene mine sine si. Jeg beklager. Jeg innså at det ikke er normalt. Jeg innser at ingenting fremover kommer til å bli det samme.

«Dere er ungdommene som må gjøre ting annerledes. Dere har satt livet på vent – for at andre skal berge livet,» sa helseministeren Bent Høye til Norges ungdom i en pressekonferanse. Vi var nødt til å sette livet på vent. Mulighetene man hørte om som en tenåring virket enorme. Nå er alt bare en drøm. Tidenes siste skoleball som en tiende klassing, hvor drømmen bare var å danse natten ut. Nettene hvor man ikke fikk sove, på grunn av tanken av den gleden over at man skal på en klassetur dagen etter. Konsertene og festivalene hvor brisen ikke kunne kjennes, fordi all varmen og musikken tok over. Vi trodde at disse engangsmulighetene ville vare for evig, som nå bare er en drøm. Noen ganger, håper jeg bare på at alt faktisk er en drøm. At vi en dag våkner, og innser denne pandemien bare var en drøm. Det jeg innså er at det her er bare realiteten.

Det er mye vi ikke tenkte over før pandemien kom. De siste tingene vi tenkte på er de første tingene i hodet vi nå trenger. For å stoppe smitten og døden rundt oss. Da livet ble plutselig satt på vent, var vi nødt til å slutte å tenke på mulighetene som føltes evig. Vi måtte se oss rundt. Vi måtte se på hverandre. Vi måtte beskytte hverandre og oss selv før vi fortsetter livet som ble satt på pause. For mange ble livene bare satt på pause, mens for andre måtte livet og slutten på eventyret ta slutt. Døden. For kanskje vi måtte bare se realiteten? Mens alt plutselig ble satt på pause, var den eneste du hadde de du bor med hjemme og deg selv. Vi var nødt til å sette alt på pause for å se virkeligheten. Det måtte skje en eller en annen dag.

Når jeg setter en film på pause, er det oftest fordi jeg skal gjøre noe annet. Jeg gjør noe annerledes. Filmen som var så spennende som aldri tok slutt, fult av hendelser og action. Den satte jeg på pause. Denne filmen satte vi alle ungdommer på pause. Vi måtte gjøre noe annet, selv om vi selv ikke valgte det.

Vi vokser som en person gjennom denne vanskelige perioden. Vi må gjøre ting annerledes. For oss selv og de rundt oss. Vi får denne tiden til å tenke på de som står nærmest oss, enten om det er en familie for deg eller noen andre. Vi får denne tiden til å tenke over oss selv som en person. Livet flyr forbi på et blunk. Det er så lett å miste seg selv i tider som dette. Lett å føle seg alene når vi ikke får se de man pleier å se som vanlig. Men endelig så vi oss rundt. Nå betyr de som står oss nærme mer enn noe annet. Det er ikke kun livet ditt nå som gjelder som ungdom. Det er livene rundt deg også. En ting vil bli sikkert: Ingenting blir kanskje det samme. Men den filmen vi satte på pause kommer til å fortsette, en eller en annen dag.